Klimameldingen ble forsinket ett års tid. Det skulle vært unødvendig, innholdet tatt i betraktning.

Det første og største grepet er satsing på kollektivtilbud i storbyene, særlig i Oslo-området. Det er helt nødvendig. Ikke først og fremst av hensyn til klimaet, men helt nødvendig for å håndtere transporten som følger befolkningsveksten, og for å redusere lokal forurensning. Og det har da også vært varslet med ujevne mellomrom, i nasjonale transportplaner og statsbudsjetter.

Juvelen i kronen er klimafondet. Det skal tilføres 25 milliarder kroner frem til 2020. Det høres jo flott ut, men betyr pengeflytting fra et fond til et annet. I praksis vil klimatiltak bli styrket med 1/2 milliard økende til 1 milliard kroner (avkastningen av 25 mrd) i 2020. I hovedsak vil pengene gå til forskning og utvikling, som naturligvis er et flott formål. Det offentlige bevilger 25,5 mrd til forskning i 2012, ifølge statsbudsjettet. Å hente inn den ene milliarden fra de 25 er barnemat for drevne byråkrater i Finansdepartementet. Slike oppgaver tar de før frokost der. Dette er historien om Forskningsfondet i lett komisk reprise. Det ble som kjent oppløst i fjor etter 12 års drift, etter at de fleste erkjente at fondsavkastningen i realiteten ble finansiert ved kutt andre steder i forskningsbevilgningen.

Og SV får sitt: Økt satsing på gang- og sykkelveier som strategisk virkemiddel for å møte trafikkveksten i storbyområdene. Med det utgangspunktet syklister i Oslo erfarer i dag, skal det ikke mye til for å kalle kalle det satsing. I praksis tok vel kronprinsesse Mette-Marit satsingen ut gjennom sitt 2 timers sykle-til-jobben-stunt fra Skaugum til Slottet i går.

Endelig slår Regjeringen fast at målene fra klimaforliket ligger fast, og at 2/3 av kuttene skal ta hjemme. Men de svarer ikke på hvordan det skal kunne la seg gjøre, ut fra hva som ellers står i meldingen. Og det skjønner ikke opposisjonen heller: Helt urealistisk, sier Høyres Nicolai Astrup, og legger for sikkerhets skyld til at det er lite å hente i Stortinget: “Ikke engang i Høyre kan vi oppheve tyngdeloven,” sier han i et anfall av beskjedenhet. Og Venstre følger opp når det gjelder å ta to tredjedel av kuttene i Norge: “Dette holder knapt halveis”, sier Trine Skei Grande.

Så da står vi igjen med en melding som stort sett repeterer forslag som er fremmet i andre sammenhenger. Eller man gjenbruker gamle ordninger som er utprøvd og forkastet. Og konkluderer med at de gamle målsettingene – som man ikke er i nærheten av å oppnå – ligger fast.

Ikke rart alle synes dette er problematisk. Alle utenom miljøets Grand Old Man, Frederic Hauge: “Full seier”, sier han til NA24. Når Fanden blir gammel, går han i kloster.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Rabalder da en forskningsrapport i januar påviste etnisk diskriminering ved ansettelser. Det var det jeg visste, sa en dårlig skjult triumferende daværende statsråd Lysbakken. Men diskriminering rammer alle på en eller annen måte – før eller senere.

Alle som har vært i nærheten av en ansettelsesprosess vet at sjefer helst vil ansette seg selv. Siden det er vanskelig for de fleste (unntak finnes, som da Napoleon kronet seg selv), velger de den likeste. Og da kan folk bli plukket til intervju på grunn av egenskaper som ikke alltid har med kompetanse å gjøre.

Undersøkelsen om etnisk diskriminering konkluderte med at Karman hadde 25% lavere sannsynlighet for å bli innkalt til jobbintervju enn Andreas, selv om utdanningen var lik. Nå heftet det svakheter ved denne undersøkelsen; det var ikke mulig å fastslå med sikkerhet at Karmal snakket godt norsk. Dessuten var 25% den laveste diskrimineringsraten som var målt ved slike undersøkelser i Europa. Men det hindret ikke medier og politikere fra å fastslå massiv etnisk diskriminering i norsk arbeidsliv.

Men det blir bare småtterier i forhold til hva eldre arbeidstakere utsettes for, ifølge en svensk undersøkelse, referert hos Senter for Seniorpolitikk. Og her er det ikke snakk om noen prosents forskjell: En 31-åring har hele seks ganger større sannsynlighet for å innkalles til intervju enn det en 47-åring har. De fiktive jobbsøkerne hadde lik utdanning og abeidserfaring. For å fylle ut de ekstra 16 årene, ble den eldste tildelt praksis som yrkesoffiser og løytnant. Men selv ikke løytnants grad kan kompensere for ungdom.

Og det slutter ikke der: Forskere har også vist at en innfødt svenske fikk 50 prosent flere positive svar på jobbsøknad enn en araber/muslim. Sterkere etnisk diskriminering i Sverige enn i Norge, altså. En annen studie viser at heterofile fikk 22 prosent flere positive svar enn homofile/lesbiske. En tredje rapport viser at en normalvektig person fikk 22 prosent flere positive svar enn en overvektig. Og alle var de svensker.

Hvordan noen som har oppgitt vekt eller seksuell legning i søknaden i det hele tatt kan blitt innkalt til intervju, får stå som et åpent spørsmål.

Og til slutt er det elefanten i rommet; faktoren ingen vil nevne fordi den antakelig slår ut feil vei; kjønnsdiskriminering. Den tidligere nevnte norske rapporten om etnisk diskriminering ga som uintendert bonusmateriale at kvinner ble innkalt dobbelt så ofte til jobbintervju som menn. Nå kan noe av det skyldes forskjellige jobbvalg, men det er likevel mer enn nok forskjell igjen til at dette kan være et nytt og hittil ukjent diskrimineringsfelt. En passende jobb for Senter for kjønnsforskning.

Så hva blir igjen? Den eneste som ikke møter noen form for diskriminering: En ung, heterofil, norskfødt kvinne som heter Lisa Jensen og har en BMI på under 25.

Men hun er for tiden i fødelspermisjon.

PS Bekymret for lavt jod- og seleninntak? “En porsjon av hoki eller blåskjell gir hele det anbefalte dagsinntaket av selen, mens en porsjon sei gir nok jod for en dag”, forteller VG. To fiskemiddager pr dag altså, så er den saken løst. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Verden vil bedras. Hvordan kan det ellers forklares at man kan få den ene lederjobben etter den andre på falske papirer og null realkunnskap?

Det er litt av en køpenickade som utspilles i Oslo Tingrett. En ting er at Liv Løberg har forfalsket vitnemål – noe som ifølge henne selv egentlig var en spøk – og brukt dem til å skaffe seg gode jobber hun åpenbart ikke var kvalifisert for: Hun har sikkert vært flink til å snakke for seg.

“Vi hadde S i muntlig,” sa Torgeir Stensrud som stod bak norgeshistoriens største svindel for noen år siden. Svindlere med stil har som regel det; talegaver er en forutsetning for å lykkes i deres bransje. Så at Liv Løberg har kunnet prate til seg en jobb med falske papirer, er i og for seg til å forstå.

Men det som ikke er til å skjønne, er at når det gang på gang ble påpekt at hun faktisk var inkompetent til å utføre jobben sin, så ble hun ikke avslørt, men sendt på porten med en pen sluttpakke og god attest. “Men jeg sa til de som ville ha referanser at jeg ikke ville ansatt henne igjen,” sa en småflau eksdirektør fra Ullevål sykehus i retten. Når hun til slutt blir tatt, er hun administrasjonssjef i Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell, som blant annet skal kontrollere ektheten av helsepersonells eksamenspapirer.

Hva kan vi lære av dette? For det første at attester fra tidligere arbeidsgivere ikke er verdt papiret de er skrevet på. Det er forsåvidt gammelt nytt; ingen vettug arbeidsgiver ansetter uten å ha snakket med flere referansepersoner. For det andre at hodejegere ikke er noen garanti for at ting går riktig for seg – flere rekrutteringsfirmaer har gått i baret i denne saken. Og for det tredje at det er nok er lettest å skjule inkompetanse i store og byråkratiske strukturer.

Liv Løberg hadde eksamenspapirer fra Norge, Sverige og England. Utdanning er en internasjonal handelsvare. Virtuelle universiteter som tilbyr fulle studieprogrammer på internett er kommet for å bli. Og innvandrere kommer med eksamenspapirer fra læresteder vi knapt har hørt om.

Det er ikke enkelt å oversette dette kaoset av diplomer og vitnesbyrd til dokumentasjon som er brukbar i norsk abeidsliv. Men det er helt nødvendig. Og da holder ikke dagens praksis med å vurdere utenlandske grader etter et tilnærmet tid-for-tid prinsipp. Man må rett og slett teste den enkelte for å finne ut av hva vedkommende kan og ikke kan. Kan du ikke regnskap, får du ingen siv.øk-tittel. Jeg vil tro at en økomom ville avslørt Løberg gjennom noen ganske enkle spørsmål.

Det er lite som er dyrere enn en feilansettelse. Bedre rutiner for å dokumentere utdanning, særlig fra utlandet, vil være en god investering. Og så får vi heller leve med at ikke noe system blir helt perfekt. Ikke en gang tysk arbeidsliv; det viste eksemplet med den offentlige tjenestemannen som ikke hadde gjort noe på jobben de siste14 årene. Verden vil bedras.

PS Stein Lillevolden skriver godt og interessant. Han nekter “å bli slept rundt i manesjen” som vitne i Breivik-saken. Og risikerer dermed å bli slept inn i tinghuset. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Uføredebatten raser, og politikerne har lite å bidra med. Men fra forskerne kommer det ny innsikt.

“Uføre jobber mer når finansielle insentiv forsterkes”, har SSB funnet ut. Det betyr at de jobber mer dersom trygden ikke reduseres når de har egen inntekt. I og for seg ikke uventet, og naturligvis positivt: Det er bedre for de uføre selv, for arbeidslivet og for samfunnet at de får brukt eventuell restarbeidsevne fremfor passivt trygdemottak.

Men så kommer det med liten skrift:

“Resultatene kan tyde på at det ikke lenger er et skarpt skille mellom de som er helt uføre og de som er delvis uføre. Hvorfor skillet har blitt mindre tydelig kan ikke forskerne svare på. Studien sier heller ikke noe om hvorvidt flere vil søke seg inn til uførepensjonsordningen som følge av bedrede økonomiske betingelser som ufør”, skriver SSB.

Det betyr at endringene kan føre til at uførhet blir mer attraktivt. Og da går fort vinninga opp i spinninga. Dette erfarte danskene med sin fleksjob-ordning; både bedrifter og ansatte syntes det var strålende at man fikk anledning til å jobbe redusert med tilnærmet full lønn, og staten betalte mellomlegget. Så strålende var det at man endte opp med at folk som kunne og burde ha jobbet for fullt heller jobbet redusert. Så nå må ordningen endres.

Hvis man spør folk (og det har NHO gjort) om hva som bør gjøres med trygdesystemet, svarer de fleste: Ikke sett ned støtten for dem som trenger det, men sett strengere grenser for å få trygd. Høyst forståelig, men svært vanskelig å operasjonalisere. Alle som får en helserelatert stønad har vært gjennom en medisinsk vurdering som har konkludert med at de ikke kan jobbe.

Det å skille verdige fra ikke-verdig trengende er ikke noen enkel sak. Og ifølge en ny rapport fra Frisch-senteret, er trygd “smittsomt”. I et miljø hvor trygdeandelen øker vil den enkeltes tilbøyelighet til å søke trygd også øke. Når antall stønadsmottagere i en omgangskrets øker med én prosent, kommer en ytterligere økning på 0,3 prosent i løpet av kort tid. 3 nye på trygd kan dra en ekstra med seg.

“Smitteeffekten kan handle om at det reduserer terskelen for å søke trygdeytelser ved at det blir mer sosialt akseptert når andre i omgangskretsen mottar trygd”, sier seniorforsker Knut Røed til Dagens Næringsliv.

Med slike drivkrefter er det ikke lett å få gjort grep som monner. Men før eller senere tvinger endringer seg frem. Eldre- og trygdebølgen kombinert med lavere oljeavkastning (se graf fra Nasjonalbudsjettet 2012) gjør at regnestykket rett og slett ikke vil gå opp om noen tiår. Har vi da ikke klart å bremse veksten på annen måte, vil trygdene måtte kuttes betraktelig. Og da risikerer vi å helle både barn, voksne og gamle ut med badevannet.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Look to Åmli, sier politikerne, særlig de som ikke har makt og ansvar. For i Åmli kommune har de løst velferdsfella. Eller har de det?

Sosialklienter på vedhogst ser ut til å ha en helbredende virkning: Åmli kommune hadde 109 sosialklienter i 2004, nå er det 34. Og politikerne, særlig Høyre, jubler over resultatene og vil ha en Lex Åmli.

Men 109 sosialklienter i en kommune med 1825 innbyggere var en norgesrekord som forhåpentlig aldri blir slått, og tilfeldigheter kan gi store utslag i små kommuner. Og  ikke bare sosialkostnadene har blitt redusert til en tredel, det har også arbeidsledigheten i kommunen. Lav ledighet gir natuligvis færre sosialklienter. Og det er stor nedgang i bruk av sosialhjelp i nabokommunene også. Så det lokale NAV-kontor har nok fått god drahjelp fra konjunkturene. Det kunne også vært interessant å se på utviklingen i kommunens bruk av arbeidsavklaringspenger; på landsbasis har den stønadsformen tatt over en del sosialklienter.

Men noe må de har gjort i Åmli. Harde krav og reduksjon i sosialstøtten for dem som ikke vil jobbe, har skapt trygdeflyktninger. Kommunale lastebiler er brukt til å kjøre flyttelass så langt som til Moss. Kanskje har noen av dem funnet veien til Kongsvinger også, der “å nave” er blitt et godt alternativ til russetid for skoletrøtt ungdom; et NAV-finansiert friår.

Og trygdeflukten gjorde i hvert fall inntrykk på Høyre, som ville bruke Åmli-metoden også andre steder. Hva metoden egentlig bestod i, kom aldri helt klart frem. Men slikt stopper jo ikke en politisk debatt.

“Eks-narkomane kan ikke svinge øksa i skogen”, sa arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, og angret nok på det med det samme. Men det var for seint: Trine Skei Grande var raskt ute og svingte øksa mot Bjurstrøm: “Et skremmende menneskesyn”, sa hun. Snart er det bare Grande igjen med et menneskesyn som matcher Grandes standard.

Jeg tror jeg vil gi Bjurstrøm et poeng. Det er ikke så enkelt som å si “arbeid for trygd”, og tro at det løser alt. Det er åpenbart fornuftig at det er bedre for alle om de som er trygdet og kan jobbe faktisk gjør noe i stedet for å være passive mottakere. Og når noe så åpenbart fornuftig ikke blir gjennomført, så er det fordi det er vanskelig å gjennomføre. Det krever mye adnministrative ressurser, og det har problematisk grenseflater, både mot det ordinære arbeidslivet og mot funksjonshemmede i større eller mindre grad. Forskjellige varianter av arbeid for trygd har vært forsøkt siden Gro Harlem Brundtland var statsminister, men uten at det har lykkes.

Og i det store bildet er sosialstøtten bare småpoteter; 4,5 mrd kr pr år brukes på den, mot 100 mrd tilsammen på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Tilsammen dreier det seg om over en halv million mennesker. Så mye skog har vi ikke i landet.

Og naturligvis har også Åmli-medaljen en bakside: Fra kommunens hjemmeside: “Kommunestyret vedtok i sitt budsjettmøte 15.12.2011 å ikkje bevilge pengar til ordninga med sommarjobb for ungdom i 2012. Det betyr at kommunen i år dessverre ikkje tilbyr sommarjobb til ungdom på 16 og 17 år.”

Men det er vel ikke så farlig; de er jo ute og hugger ved på kommunens regning uansett.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

The proof of the pudding lies, som kjent, in the eating. Men ikke i utdanningssystemet. Der blir oppskriften stadig viktigere enn resultatet.

En venn av meg tar doktorgraden. Ikke den nye PhD, men den gode gamle: “Graden dr.philos. (doctor philosophiae) tildeles akademikere som har kvalifisert seg til doktorgrad på egenhånd, uten formell veiledning”, heter det på Universitetes hjemmesider. Og ikke bare det; man måles utelukkende på kvaliteten i avhandlingen. Om man har folkeskole, båtførerbevis eller mastergrad som grunnlag, spiller ingen rolle.

Retten til å få testet sine kunnskaper uavhengig av hvordan de er ervervet, er i ferd med å forsvinne fra det akademiske systemet. Før var jusstudiet åpent. Et stort antall privatister leste seg gjennom pensum på egen hånd, og gikk opp til eksamen uten å ha satt sin fot i Gamle Festsal. “Gratispassasjerer” fant plutselig Universitetet ut at de var, og satte bom for mulighetene.

Merkelig holdning. Naturligvis var privatistene gratispassasjerer, i den forstand at de ikke kostet Unversitetet noe som helst i undervisning. Men slik ser det ikke ut på regnskapskontoret. Der ser man bare økte sensurkostnader. Det er også paradoksalt at en ordning like gammel som Universitetet selv fjernes nå, når teknologien åpner for nye måter å lære på, og det kanskje ikke er forelesningene som er nøkkelleddet i læringen. Man kan ofte bruke tiden bedre på å google seg inn mot problemstilingene.

Det er nesten så man kan mistenke universitetene for å være redde for å miste utdanningsmonopolet. Omtrent på samme måten reagerte de i 1996, da NHO foreslo å opprette et Åpent Universitet i Norge, nettbasert og med adgang for alle til å prøve seg. Forslaget vakte stor uro i akademia, men for en gangs skyld klarte de å organisere seg under det kjente slagord “if you can’t beat them, eat them” og koopterte ideen inn i Norgesuniversitetet, som aldri er blitt noe mer enn en møteplass.

Det er mange veier til kunnskap, og det blir stadig flere. Mens utviklingen går en vei, går akademia i motsatt retning. Ulikt f.eks Sverige, der man blant annet har åpnet for alternativ vei inn i akademiske studier gjennom Høgskoleprovet, som er en slags blanding av kunnskaps- og intellingenstest. Og Storbritannia har hatt sitt Open University siden 1970.

Men i Norge er det altså bare den gamle doktorgraden som er fri, alt annet er regulert inn i noe som kalles prosesskvalitet. “Operasjonen var vellykket, men pasienten døde”, er et folkelig uttrykk for det begrepet.

Snart blir det sikkert slutt på pustehullet på toppen av den akademiske kransekake også. Så se å få tatt din dr.philos.-grad før det er for sent.

PS Neppe ny regjeringskabal denne uken – Lysbakken er fremdeles i tenkeboksen. Og når han har tenkt seg ferdig, skal han jo i tråd med protokollen gå til Kongen og fortelle hva han har tenkt. Så Jens og vi må nok bare vente. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

NHO varmer opp foran lønnsoppgjøret, og sier at vi må godta større lønnsforskjeller. Noen må stikke av i lønnsjaget for å opprettholde verdiskapingen, mens andre må holde igjen – de også for å opprettholde verdiskapingen.

Ifølge NRK er det enighet i arbeidsgiverleiren - i hvert fall mellom NHO og Spekter – om at arbeidsmarkedet tvinger frem større lønnsforskjeller. Vi må bare innse at de fleste får moderate tillegg, mens de mest etterspurte i arbeidsmarkedet får mer, sier NHO-direktør for arbeidsliv, Svein Oppegaard. Og de mest etterspurte i arbeidsmarkedet er de som jobber i olja med tilliggende herligheter.

Det er tosporsøkonomien som slår inn over oss. BI-professor Erling Røed Larsen har illustrert det slik: “Finner du olje, blir det dyrt å klippe håret”, skriver han. Utgangspunktet er at en sektor med ekstra inntjeningsmuligheter byr opp lønninger i kampen om kompetent arbeidskraft. Skjermet sektor kan følge opp, fordi de kan velte deler av kostnadene over på kundene. De som får problemer, er konkurranseutsatt industri utenom olje:

• Øker de ikke lønningene, mister de folk
• Øker de lønningene og tar det igjen på prisene, mister de kunder
• Øker de lønningene uten å øke prisene, går de med tap

Oppsiden er ifølge Røed Larsen at de konkurranseutsatte bedriftene som lykkes i dette rotteracet, er de som klarer å holde effektivitet og produktivitet på topp. Det er de virkelig gode som overlever. En seleksjon mer knallhard enn Darwin noen gang var inne på.

“Solidaritetsalternativet” på 90-tallet besto i at hele arbeidslivet holdt igjen på lønnskravene fordi eksportvirksomhetene ikke tålte høye lønnstillegg. Det holdt hardt, men er oppsummert som i all hovedsak vellykket.

Men det er vesentlig mer ambisiøst for skjermet og offentlig sektor å holde igjen for å hjelpe den delen av industrien som ikke har råd til å følge oljelønningene oppover. Noen stikker fra i lønnskampen, andre må holde igjen i solidaritet med dem som ikke kan tilby mer. Jeg er ikke sikker på om Anders Folkestad lar seg begeistre av dette. Men i bunn og grunn er det kampen om kompetansen som driver frem økte lønnsforskjeller. På sikt kan det kanskje gagne Folkestads folk også. I hvert fall noen av dem.

Velkommen til solidaritet 2.0.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

SVs røtter er opprør og kamp mot sentralstyring og pampevelde. Nå settes partiets sjel på prøve.

Lysbakkens viderverdigheter har endt opp i en kamp om SVs sjel. SV er et ektefødt barn av SF – Sosialistisk Folkeparti – som ble stiftet i 1961 av utbrytere fra Ap. Bakgrunnen var først og fremst NATO-motstand, men også et ungdommelig opprør mot pampeveldet i Arbeiderpartiet, særlig den mektige og autoritære partisekretæren Håkon Lie. SF var for flat struktur, allmøtedemokrati, maktrotasjon og lilla sjal.

Så gikk tiden. SF ble til SV etter EU-avstemningen i 1972, og langsomt begynte revolusjonen å spise sine barn. Opprørene fikk selv smake maktens frukter. Og som George Orwell beskrev i Kamerat Napoleon; grisene ledet an i dyrenes vellykte opprør mot menneskene, men etter hvert ble det ikke mulig for de andre dyrene å se forskjell på griser og mennesker.

Makan til lederdyrkelse vi har sett i SV i det siste må vi helt til Nord-Korea for å finne. Det begynte med Stein Ørnhøi, som var med i SF fra starten, der han også har vært formann. Han klarte å lire av seg følgende i fjor høst: “… når et så lite parti har mottatt en gave som Audun Lysbakken, så driver man ikke og stiller motkandidater opp mot ham.”

Kristin Halvorsen fulgte opp ved å erklære at Lysbakken hadde kommet styrket ut av prosessen som førte til hans avgang som statsråd, at hun var imponert over hvordan han hadde taklet situasjonen, og at han følgelig var selskreven som ny SV-leder.

Og Erik Solheim toppet det hele i Klassekampen 7.03 (de store H-ene har jeg lagt til av estetiske grunner; resten står miljøvernministeren for):

“Kristin Halvorsen og jeg har én misjon: Å hjelpe Audun så godt vi kan. Ingen av oss kommer til å stille oss i veien for Ham, vi skal bøye oss for det Han mener er riktig. Vi vil selvfølgelig gi råd når Han ønsker det, men vi kommer uten videre til å akseptere Hans beslutninger også når vi selv måtte mene noe annet.”

Amen.

Men dette ble nok for mye av det gode for enkelte partikamerater. Den gamle antiautoritære SF-ånden er ikke helt død. Først ute var noen modige maur i fylkene, som slett ikke mente det var så opplagt at en som hadde småfusket, kommet med halvsannheter og rotet så mye skulle bli ny partileder. Så kom også de tidligere lederkandiatene Solhjell og Holmås på banen: “Det er forståelig at folk nå argumenterer mot at Lysbakken bør bli ny leder. Jeg oppfordrer folk til å diskutere saken”, sier Solhjell til VG. Det er nok en tilfeldighet, men likevel interessant, at han også har støttet forslag om at SV skal tilbake til partinavnet Sosialistisk Folkeparti.

Det er altså et gryende partiopprør i gang. Kanskje klarer ledelsen å kvele det, kanskje ender det med at Lysbakken trekker seg, en annen løsning blir valgt og SVs leder blir sittende i Regjeringens politbyrå.

Den som i så fall egentlig går av med seieren, blir statsminister Jens Stoltenberg.

PS. Gratulerer med dagen: Selv stod jeg opp 5 minutter før for å måke snø idag, slik at fruen slapp. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Når nordmann nr 5 millioner skal ønskes velkommen i mars, er det mer nærliggende å dra til Gardermoen enn til barselavdelingen på Ullevål.

For mens fødselsoverskuddet er i størrelsen 25.000 i året, vil nettoinnvandringen i år ligge rundt det dobbelte. Og det er bare begynnelsen, ifølge Dagbladet. Krisen i Europa kan føre til «masseinnvandring». Større økonomisk vekst i Norge, sier både LOs Stein Regaard og Norsk Industri, som «trenger arbeidsinnvandring». At de samme dag varsler mulige masseoppsigelser i industrien, illustrerer det komplekse i problemstillingen.

Oppsiden er åpenbar: Arbeidsinnvandrere jobber – det ligger jo i begrepet – og dermed vokser økonomien. Det gir inntekter både for bedriftene og for staten. Men det gir også utgifter: 50.000 innvandrere skal bosettes, ha veier, offentlig transport, vann og avløp, telenett, skoler og sykeshus. Hvert år må det bygges en by på størrelse med Sandefjord for å møte veksten. Det tapper penger fra stats- og kommuekasser. Bare Oslo må bygge ett klasserom pr. uke for å møte veksten. Og det gir ikke bare utgifter, men fører også til behov for mer arbeidskraft. Det behovet kan overgå den ekstra arbeidsinnsatsen man får gjennom innvandring: «Innvandrere som tar varig bopel her, bidrar like mye til økt etterspørsel som til økt produksjon», sa ex-sentralbanksjef Gjedrem for noen Årstaler siden.

I det lange løp vil spørsmålet om innvandring er bra eller ikke – i økonomisk forstand – være et spørsmål om yrkesdeltakelse og produktivitet hos dem som kommer. Arbeidsinnvandringsbølgen startet for snaue 10 år siden. Vi vet lite om hvordan polakker, baltere og andre EØS-borgere tilpasser seg på sikt. En FAFO-rapport fra 2010 om polakker i Oslo viste at 43% var utenfor arbeidslivet, og mange av dem som var innenfor, jobbet svart. Hvis det blir slik fremover, er ikke EØS-innvandringen bærekraftig. Presset på velferdsordninger vil øke i takt med frafall fra yrkeslivet. Debatten om vi skal bruke 3 eller 4% av oljefondet kan fort bli uaktuelt. 50.000 nye landsmenn i året vanner ut fondet med 1% pr år.

Hvor mange blir vi? 9 millioner i 2060, sier SSB. Det er riktignok det høyeste av flere alternativer, men de siste tiårene har det eller utmerkede Sentralbyrå hatt som tradisjon å undervurdere innvandringen. Det kan altså bli slik at nyfødt nordmann nr 5 millioner oppleve nær dobling av folkemengden ved fylte 50. Hvordan det samfunnet vil se ut, vet vi lite om. Men det er liten tvil om at den viktigste enkeltfaktoren som vil bestemme det, er hvor mange av de 9 millionene som er kommet via Gardermoen, og hvordan de har lykkes i arbeid og utdanning.

PS Vi må bli bedre til å lokke til oss de kloke hodene, skriver Erna Solberg. Og med «vi» mener hun vel Høyre? DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

“Kunnskap har den egenskapen at den øker ved å deles med andre”. Floskel, men sant. Men gjelder ikke kunnskap om kunnskap. Den skal ikke deles, det har Kristin Halvorsen bestemt.

Jeg har lært mye om hagestell ved å se på naboen. Ikke at jeg benytter meg av lærdommen, men det er nå artig å vite hvordan plenpleie kan utføres. Og i næringslivet er det helt vanlig å hente gode ideer fra konkurrentene; det er faktisk en viktig drivkraft for innovasjonsspredning, økt produktivitet og bedre varer og tjenester.

Men altså ikke i skolen. Nok en gang prøver SV å hindre offentliggjøring av skolenes resultater. “Lettvint rangering” kaller utdanningsministeren det, og fortsetter: “Hvordan elevene presterer har mye å gjøre med foreldrenes utdanning og bakgrunn”.

Og slår med det inn en åpen dør. En middels interessert avisleser har fått med seg at foreldrebakgrunn er viktig for elevenes prestasjoner. Men det betyr ikke at ikke skolen betyr noe. Og det er fullt mulig å sammenligne skoler. Hvis Bjørnsletta-elevene leser vesentlig dårligere enn naboelevene ved Øraker (noe de faktisk gjorde for endel år siden), er det all grunn til å spørre om forhold ved skolenes undervisning ligger bak; elevene har samme sosial bakgunn.

Dette vet naturligvis Kristin Halvorsen. Men for henne er all rangering “lettvint rangering”. Og derfor har SV vært negativ til enhver måling av utdanningsutbytte, fra den første PISAundersøkelsen i 2001 og frem til idag.

Så da må vi bare stole på at pedagogene likevel klarer å finne frem til stadig bedre undervisningsmetoder, uten at noen andre får vite om det. Og da kan de jo begynne å se kritisk på sin egne rolle: En undersøkelse fra 2010 viste nemlig at ungdomsskolelever lærte best når lærerne var uten pedagogisk utdannelse . Undersøkelsen var laget av NIFU, et av de fremste miljøene på utdanningsforskning.

Men det er jo en form for lettvint rangering det også.

PS Hvorfor trakk Hekki Holmås seg? Han ble visstnok truet med juling av jentelivvaktene til Lysbakken. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg