40% faller fra godt organiserte utdanningsløp som ingeniør- og lærerutdanning. Det er noe helt galt med måten vi driver høyere utdanning på.

TV2-programmet “Harde Fakta” er ifølge egenreklamen det eneste debattprogrammet som ikke er venstrevridd. Og hardest av alle er programleder Jon Hustad. Men i siste sending møtte han sin overmann. I grillstolen satt Trond Giske. “Samfunnet taper 200 000 kroner på hver student som går og slenger på Universitetet”, snerret Hustad. ” Mye verre enn det”, repliserte Giske. “Du må også regne med inntektstapet ved at de ikke jobber.”

Uansett er det store tall det er snakk om. Omtrent hver andre ungdom registreres inn i høyere utdanning – de har vel fått med seg at det er kunnskap vi skal leve av når oljen tar slutt. Men det er ikke helt likegyldig hva slags kunnskap man tilegner seg. Nøkterne SSB konkluderer med at ”..det norske utdanningssystemet er godt tilpasset fremtidens etterspørsel etter utdannet arbeidskraft. Men det utdannes trolig for få personer med videregående fagutdanning rettet inn mot industri og bygge- og anleggsvirksomhet, ingeniører, andre med realfagsbakgrunn, helsepersonell og lærere. På den andre siden kan utdanningen av personer med økonomi og administrasjon, samfunnsfag, sosialfag og humanistiske og estetiske fag være i overkant av den forventede veksten i etterspørselen.”

For få ingeniør-, lærer- og helsestudenter altså. Desto større grunn til å ta vare på dem som faktisk tar slike studier. Men det klarer vi ikke. Statistikk over lærer-, ingeniør- og helseutdanningene er lite oppmuntrende. Inn: 12.000 nye studenter i året. Ut: 7.000 kandidater i året. Det betyr at litt under 60% blir det de hadde tenkt å bli. Om de resterende 40 prosentene vet vi lite ut over at det er omtrent et årskull under 30 år utenfor arbeidslivet på offentlige støtteordninger.

Og det er ikke noe bedre ved de frie universitetsstudiene. Sektoren ser ikke ut til å ha tatt inn over seg endringen fra akademisk tradisjonsbærer til masseproduksjon av kandidater. Det er forskjell på å kverne 200 000 studenter igjennom, og eliteinstitusjoner der studentene i et fag ikke er flere enn at alle kan sitte ved professorens føtter. Akademia vil gjerne være begge deler på en gang.

Studentstrømmen bør styres. Når vi vet at vi utdanner for mange humanister og for få realister, må vi gjøre noe med det. Adgangsbegrensing er lite lurt; det vil drive de dårligste over til de minst populære studiene, som jo er der vi trenger de beste. De må økonomiske virkemidler til: Studiegebyrer, høyest ved de minst matnyttige studiene. Vil du utvide din horisont? Fint, det blir 30.000 kroner takk.

Men det må også tas tak i studentenes forutsetning for og vilje til å gjennomføre. Her kan det trengs både gulrot og pisk. Gulrot: Gjeldsavskrivning ved avlagt eksamen i langt større grad enn i dag, og større rammer i Lånekassen. Pisk: Renter i studietiden og, som nevnt, studiegebyrer.

Og, inntil videregående skole skjønner at bestått betyr at man kan ta fatt på neste trinn: Opptaksprøver som viser om studentene har forutsetninger for å ta inn læring. Det kan man ikke lese ut av de russekortene som utstedes ved avslutning av videregående idag. Så får vi heller leve med at noe mindre enn halvparten av ungdommen tar høyere utdanning. Men til gjengjeld vil de kanskje fullføre.

PS Opposisjonen krever handling fra Støre, melder TV2. De mener vel behandling? DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Nei, frontfag har verken med biloppretting eller silikon å gjøre. Navnet er nok funnet på av noen som ikke vil at andre skal skjønne hva de driver med.

Og Aukrustmodellen er ikke Il Tempo Gigante, men laget av “bror min”, altså Odd Aukrust. Den går ut på at de bedriftene som er internasjonal konkurranse må bestemme lønnsutviklingen i et land. Gis andre grupper høyere lønn, vil de konkurranseutsatte enten miste arbeidskraften eller prise seg ut av markedet for å matche lønnsøkningene. Fatalt uansett.

Derfor må de konkurranseutsatte bedriftene gå i front når det gjelder å fastsette lønnsutviklingen. Og “frontfaget” har i all hovedsak vært industrien. Så langt, så vel.

Men så kom oljebonanzaen. Oljebransjen har bedre fortjenestemarginer enn andre bransjer. Olje er en knapp ressurs og prisen kan derfor settes ekstra høyt uten at flere produsenter kommer på banen; alle banene er opptatt.

Og dermed kan bransjen kan by opp lønningene for å skaffe seg nasjonal og internasjonal spisskompetanse. Hadde det sluttet der, hadde det vært greit. Men nå er mye av den oljerelaterte virksomheten i Norge en del av “frontfaget”, og dermed drar de med seg også resten av arbeidslivet. Fint for lønnstakerne, naturligvis.

Offentlig sektor nyter godt av ekstraordinære skatteinntekter fra oljen og kan følge opp med gode lønnsøkninger. Det samme kan de “hjemmekonkurrerende” næringene, som kan lempe lønnsøkningene over på en kjøpesterk befolkning ved å øke prisene.

Professor Erling Rød Larsen på BI har spissformulert dette slik: “Norsk utepils er dyr for å hindre kelneren i å arbeide i Nordsjøen“, sier han. Det går greit, for den serveres til pengesterke nordmenn.

Men norsk aluminium, som selges til land hvor verken kjøpekraft eller etterspørsel øker, blir også dyr. Det ikke så greit. Og dermed havner vi i den paradoksale situasjonen at de som skulle beskyttes av frontfagsmodellen nå risikerer å bli utkonkurrert gjennom den samme modellen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Levealderen øker jevnt og trutt – et tegn på stadig bedre helse hos folk. Og uføreandelen øker den også. Finn en feil.

Men det er ikke feil; det finnes en logisk forklaring. NHO kaller det velferdsfellen. Kombinasjonen av høye minstelønner, gode trygder, økende kompetansekrav og teknologisk utvikling gir både et press og et drag ut av arbeidslivet. Særlig unge, lavt utdannede og innvandrere kan få problemer med å skaffe seg eller forbli i arbeid. Og de som ender på trygd gjør det ikke alltid like motvillig.

Derfor er det ikke overraskende at både antall og andel uføre øker. I juni var det 310.000, opp 2,5% på ett år, og i suveren tetposisjon i OECD.

Men NAV er overrasket, overraskende nok. I hvert fall forklarer de ganske dramatiske endringer med teknikaliteter. Ved forrige korsvei – i januar – prøvde NAV-direktør Lystad seg på at årsaken var at befolkningen vokser. Da glemte han å ta med at størstedelen av denne befolkningsveksten skyldes innvandrere som ikke har rukket å bli uføre ennå.

Nå mener Lystad at økningen skyldes vandring mellom de to stønadsformene arbeidsavklaringspenger og uføretrygd: ”Auken i delen uføre må sjåast i samanheng med at fleire av dei som tidlegare hadde tidsavgrensa uførestønad, no har fått innvilga varig uførepensjon. Blant dei som blei uføre i 2. kvartal var nesten to av fem tidlegare mottakarar av tidsavgrensa uførestønad”, sier han.

Og det forekommer forskyvninger mellom de to ordningen fra år til annet. Derfor får man det beste bildet ved å se på summen. Og samlet antall klienter er gått fra 470.000 til 481.000 på 2 år. Snart en halv million nordmenn på varige trygdeordninger, altså. Og av alle grupper som øker, er det de unge som øker mest.

En som ikke gjemmer seg bak tekniske forklaringer er Lystad sjef, arbeidsminister Hanne Bjurstrøm: ”Vi ser en langsiktig trend med økt uførepensjonering av unge som bekymrer meg sterkt“, sier hun, og det har hun faktisk sagt opp til flere ganger de seneste årene.

Men så var det det med årsaker da. “Dette viser at Regjeringens politikk virker“, har vært arbeidsministerens glade kommentar hver gang ledighetstallene viser at oljelandet Norge har Europas laveste ledighet.

Hva Europas høyeste trygdeandel sier om Regjeringens politikk, holder hun klokelig kjeft om.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Neste uke kan sjefsoverlærer Halvorsen ringe inn til første skoletime. Men ulikhetene består – selv etter 7 år med SV-regime i skolen.

Jeg vet ikke om det var tilsiktet, men NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) valgte skolefrimåneden juni til å legge frem en omfattende rapport om Kunnskapsløftet i skolen, og særlig om effektene den har hatt på ulikheter mellom elevene.

Rapporten fortjener uansett å bli lest, men de late kan finne kortversjonen her: Har Kunnskapsløftet gitt mer kunnskap hos elvene: Tja. Har kunnskapsløftet ført til jevnere “fordeling av kunnskap”: Nei.

I karakterer er ungdomskoleelevene blitt litt mindre dårlige etter vår siste store skolereform, men det er knapt målbart. Skal vi tro den internasjonale PISA-undersøkelsen, så er vi tilbake til start, dvs slik det var i 2000. Og da var det jo ikke så bra. Trøsten er at det var enda verre i 2003 og 2006.

Og ulikhetene mellom elevene består. Sammenhengen mellom skoleprestasjoner og foreldrenes sosiøkonomiske bakgrunn er så klar at grafene kunne ha vært tegnet med linjal:

Selv ikke 7 år med statsråder fra selve utjamningspartiet SV ser ut til å ha hatt noen effekt. Sammenhengen er like klar som før Kunnskapsløftet, ja faktisk enda litt klarere ifølge forskerne.

Så alt er i grunnen som før. Men den som leter finner, og som alltid er det interessante detaljer bak det kjedelige hovedbudskapet:

For eksempel at forskjellen mellom flinke og uflinke er større ved eksamen enn når læreren setter karakterene. Annen forskning peker på en åpenbar forklaring: Lærerne synes synd på de svake elevene. Sikkert en god trøst å gi 3 til en elev som bare presterer til 2, men om det noen hjelp i lange løp, er tvilsomt.

Og “kjønnsgapet” (som forskerne velger å kalle det) består; jentene er flinkere enn guttene. Og her er det ikke noe kjære mor fra lærerne heller: Selv om guttene gjør det dårligst, er det jentene som får “lærerbonusen” når karakterene settes lokalt. Skal man få gratispoeng i karakterboken, er det altså best å være skolesvak jente.

Forskjellene mellom majoritets- og minoritetselever er store og konstante. De kan i all hovedsak forklares med foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn. Minoritetselevers prestasjoner varierer sterkt med landbakgrunn, for eksempel gjør barn med bakgrunn fra Vietnam, Bosnia-Herzegovina, Norden, Sri Lanka, Polen og India det minst like bra som de med norsk bakgrunn, mens de med opphav fra Irak, Jugoslavia (Balkan), Somalia og Tyrkia ligger i nedre ende av skalaen. Disse landforskjellene kan ikke forklarer sosioøkonomisk, ifølge forskerne. “Det er en x-faktor her vi ikke klarer å gripe”, sier Anders Bakken, som er en av to forfattere av rapporten. Men så har de da heller ikke prøvd å sette x=kultur, og se om de fikk noe svar.

Intet nytt betyr ikke en uinteressant rapport. Den bekrefter nok en gang at forskjellene mellom elevers prestasjoner er stor og i all hovedsak skyldes forhold utenfor skolen, og som det ser ut til å være nær umulig for skolen å gjøre svært mye med. Og da blir spørsmålet: Kanskje er det andre ting man må gjøre noe med – for eksempel målsettingene. Kanskje er Gudmund Hernes visjon om at alle skal få enten fagbrev eller studiekompetanse det største hinderet for å utvikle en skole som faktisk er til for alle. Terrenget er robust – kartet må tegnes om.

Og til slutt kan man bare merke seg at en forskningsrapport på 277 sider som drøfter årsaker til ulikheter i skoleprestasjoner opp og ned, ikke inneholder ordet “intelligens” et eneste sted. Og tre irrelevante treff på “evner”.

PS “Ansvar”: Går en politiker av, er det fordi hun tar ansvar. Blir han sittende, er det fordi han tar ansvar. Ordet er laget av politikere, for politikere. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Robot betyr arbeider på tsjekkisk. Slike arbeidsinnvandrere får vi aldri nok av.

Det går mange historier om sunnmøringers driftighet. Av de penere er Agnar Mykles gjengivelse av et trøndersk uttrykk: «Du kain spiker en suinnmøring på flate fjøsvæggen – jaggu leve’n og bli feit!»

Og nå er det Kleven verft som har gjort det. 10 år etter at de flagget ut bygging av skipsskrog, skal de nå gjøre jobben hjemme i Ulsteinvik igjen, ved hjelp av avanserte roboter. Og robotene konkurrerer ut billige polske og rumenske sveisere. Ringen er sluttet; det som i utgangspunktet var en konkurranseulempe – høye norske arbeidslønninger – har Kleven verft snudd til å bli en konkurransefordel.

Norge har gjennomgående høy produktivitet, blant annet fordi vi er flinke til å ta i bruk ny teknologi, men også fordi vi organiserer arbeidet godt. Det er helt nødvendig når et årsverk koster arbeidsgiveren minimum en halv million kroner i året. Det høye lønnsnivået bidrar altså til å fremme innovasjon og teknologibruk.

Men om produktiviteten er høy, så burde den vært enda høyere. De siste årene har produktivitetsveksten vært lavere enn den skulle ha vært etter læreboka, og Sigbjørn Johnsen er bekymret: ”Vi må gjøre noe med produktiviteten“, sier han, som om den kan fastsettes ved produktivitetsmøte i Norges Bank en onsdag i september eller vedtas i statsbudsjettet.

Det Finansministeren vet, men ikke sier, er at så lenge veksten i norsk økonomi stort sett skjer i næringer som ikke er i spissen når det gjelder produktivitet; omsorgssektoren, varehandel, servering og deler av byggebransjen, for å nevne noen. Og det henger sammen med at svært mange av de arbeidsinnvandrerne som kommer, tar jobber som ikke krever spesiell utdannelse eller spisskompetanse. På kort sikt gir det gode inntekter, både for bedrifter og statskasse, men i lengden kan vi få problemer dersom produktivitetsveksten blir lavere enn det til vanlig har vært.

Robotene derimot, øker produktiviteten. Likevel kan de ikke sies å være særlig kompetente – og de krever da heller ikke lønn. Men i science fiction har man lenge fabulert om intelligente roboter, og en av de fremste bransjen – forsker og forfatter Isaac Asimov – har til og med laget leveregler for roboter. Eller kjerneverdier for å bruke organisasjonsspråk:

1. En robot tillates ikke å skade et menneske eller passivt la et menneske komme til skade.

2. En robot må følge ordre gitt av mennesker bortsett fra når slike ordre kommer i konflikt med første lov.

3. En robot må verne om sin egen eksistens så fremt slikt vern ikke kommer i konflikt med første og andre lov.

Men det er altså lover som gjelder den dagen robotene begynner å tenke selv, og tilhører foreløpig fiksjonens verden. Til da kan arbeidsgivere glede seg over at roboter som ikke tenker, heller ikke kan stille krav.

PS Low tech: Sykkeltyver herjer Oslo. Eneste løsning: Sørg for å ha billigere sykkel enn lås. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

En av tre faller fra videregående skole. Det er alt for få. Målet må være at hver annen elev stryker.

“Matteksamen en katastrofe” skriver VG, og tar ikke for hardt i. Denne gangen er det eksamen ut av annen videregående som bekrefter det vi visste fra før. 78% av elevene har karakteren 3 eller dårligere. Snittkarakteren er 2,5. Får man 2,5 kan man omtrent ingen ting. Men hvem lar seg stoppe av slike bagateller? Bestått er bestått, neste år er det russetid og backpacking, og det går seg nok til.

Og ja, det gjør det for de fleste. Men mange trøbler; en av tre har ikke fullført videregående fem år etter at de startet. Verst er det på de yrkesforberedende linjene. Her fullfører bare 57%, mot 83% på de studieforberedende.

En undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet viser at frafallet egentlig bare er avhengig av en ting, nemlig karakterer fra grunnskolen. Når frafallet er høyere på yrkesfag, skyldes det utelukkende at de har dårligere karakterer.

Her er det noe som ikke stemmer: Karakterer fra grunnskolen speiler teoretisk kunnskap. Man skulle da forvente at yrkesfagene, som er mindre teoretiske, skulle ha lavere frafall for de minst skoleflinke enn det studieforberedende har. Men slik er det altså ikke. Det betyr at enten er yrkesfagene for teoretiske, eller så er studieforberedende for lett å skli igjennom.

Sannsynligvis er det litt av begge deler. Det er ikke pent å ønske seg større frafall eller mere stryk. Men det er bedre å få klar beskjed tidlig om at 2 i matte ikke kan brukes til noe som helst enn å treffe veggen når man skal prøve seg i høyere utdanning.

Statistisk sentralbyrå har sett i glasskulen og sier om fremtidens arvbeidsliv: “Men det utdannes trolig for få personer med videregående fagutdanning rettet inn mot industri og bygge- og anleggsvirksomhet, ingeniører, andre med realfagsbakgrunn, helsepersonell og lærere. På den andre siden kan utdanningen av personer med økonomi og administrasjon, samfunnsfag, sosialfag og humanistiske og estetiske fag være i overkant av den forventede veksten i etterspørselen.”

Så de som tror at de kan leke seg gjennom utdanningssystemet til å bli noe “innen media”, tar som regel feil. Man blir alltid innhentet av virkeligheten. Bedre før enn senere.

PS “Jeg har bodd i denne byen i nesten hele mitt liv, og trives godt med det, Jeg har ingen planer om å flytte.” Byrådsleder og Slemdals- og Oslo Vestboer Stian Berger Røsland takker nei til Christian Tybring-Gjeddes tilbud om gratis leilighet på Tveita, Oslo Øst.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Man kan klare seg bra selv man gikk glipp av russetiden. NM for Studentbedrifter domineres av studenter med fagbrev i bånn.

NHO har gleden av å være vertskap for NM for studentbedrifter. 18 bedrifter fra høyere læresteder slåss om heder og ære og reise til EM i Makedonia.

En av dem er Emra Studentbedrift fra Høgskolen i Telemark. Deres forretningsidé var et forskalingssystem som jeg ikke forsto noe av, men så var det da også myntet på proffe i faget.

Det som interesserte meg var folkene bak forskalingen; 5 gutter med litt høyere snittalder enn studenter flest. Alle hadde gått veien via fagbrev og jobb; Y-veien kalles det. Og det var de ikke alene om. Rundt en tredel av deltakerne har gått den ikke-akademiske veien inn i høyere utdanning. De har med andre ord ikke vært russ. Til gjengjeld dominerte de premieutdelingen.

Mine Emra-venner innrømmet at de ikke hadde vært noen skolelys. “Vi hadde vel det som ble kalt lopper i blodet”, sa en av dem. Men etter fagbrev og noen år i arbeidslivet fikk de altså for seg at det kunne være både artig og nyttig med en ingeniørgrad. Og det kan man altså gjøre ved endel studier hvor de legges til rette for det. Mens akademikerstudentene er i praksis, tar fagarbeiderne grunnkurs i matte.

Jeg møter ingen forståelse for min antydning om at matematikken er vanskelig: “Vi er vant til å gå på jobb klokken 7 om morgenen”, svarer tømrerstudenten.

“Generell studiekompetanse” er et merkelig begrep. Den som tror at en allmennfagelev som har subbet for ikke å si supet seg gjennom noen vårmåneder og endt opp med 3 i snitt er mer studieforberedt enn en dyktig snekker med arbeidserfaring og motivasjon, bør realitetsorientere seg.

“Hvorfor er det et poeng å utstyre yrkesfagelevene med studiekompetanse, om fagbrev var målet?” spurte Høyres Elisabeth Aspaker i Stortinget, og viste at det gamle embedsmannshøire stadig rører på seg. “Bud bedes gå kjøkkenveien”, stod det på entredørene i gamle dager. Der man hadde kjøkkeninngang.

Nå mente hun det nok ikke så ille, og ilte til med å si at hun er for både Y-veien og realkompetanse. Og da er vi kanskje ikke så langt unna et kompromiss. I Sverige har man noe som heter ”Høgskoleprovet“, en test som er meget godt egnet til å forutsi studieegnethet. Ingen er tjent med at ungdom som i realiteten ikke har en sjanse begynner å studere, uansett om det har allmenn- eller yrkesfag. La en norsk variant av Høgskoleprovet avgjøre hvem som skal slippe inn (og la gjerne de beste allmenfagelevene slippe å ta testen). Kombinasjonen læringsevne og læringsvilje gir et svært godt utgangspunkt for å lykkes i høyere utdanning.

Hvis man i tillegg starter dagen klokka sju, kan man i grunnen klare det meste.

PS Märtha og Ari vil leie ut for 45 000 pr mnd og flytte til London: “De er et moderne ungt par som prøver å leve som folk flest“. Kjell Arne Totland forklarer hvorfor han er ekspert på kongehuset og ikke på folk flest. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

De nye NAV-bohemene er nok interessante å diskutere om og med. Men de aller fleste unge i faresonen er ikke forfatterspirer. Svært mange av dem kan ikke engang lese eller skrive skikkelig.

Jens Bjørneboe har gitt en fargerik beskrivelse av hvordan han hang med fetter Andre Bjerke i de første krigsårene. Bjørneboe malte, Bjerke komponerte. For øvrig flyttet de knappenåler på verdenskartet for å markere krigens gang, røkte sigaretter og drakk absinth eller hva man kunne svartebørse til seg. Godt å ha velbeslåtte familier som kunne finansiere de sorte får. Senere har de gledet og opplyst oss med svart humor, glitrende dikterkunst og svarte faner.

Vår tids sjefsbohem heter Vegard Skjervheim. Hans kunstneriske produksjon hittil består i to kronikker om livslede og NAVing, og avslører ingen ny Bjerke etter min mening, men man vet jo aldri. Han viser ikke liten selvinnsikt, og kan jo være en late bloomer. Skjervheims betraktninger viser oss en livstretthet som ikke har vært observert siden Trond Viggo gjorde “Slapp Reggae“.

Men han har gitt debatten om ungdom utenfor arbeidslivet en ny dimensjon, det skal Skjervheim ha. Dagens Næringsliv hadde et større oppslag lørdag om de nye unge deprimerte trygdemottakerne. De som er blitt fortalt at du kan bli hva du vil bare du ønsker det nok, men som oppdager at de ikke var riktig det geniet mamma og pappa og andre velmenende voksne hadde prøvd å innbille dem fra de fikk sine første melketenner, og det lenge før søskenbarnet.

Man kan bli deprimert av mindre, men så sørger da også voksenverden for å kompensere med en diagnose til trøst og ikke minst nytte i møtet med NAV. Og dermed er retten til arbeidsavklaringspenger avklart.

Nå er det naturligvis interessant å følge de bleke unge som skulle blitt alt det de ikke ble, og diskutere hvorvidt det skyldes en grunnlegende brist i 68-ernes realitetsorientering og barneoppdragelse. Jeg tror ikke på den teorien. For det første har vi mange generasjoners erfaring for at unge mennesker blir robuste individer på tross av foreldrenes mange feil.

For det andre er Skjervheim og hans likesinnede ikke representative for det virkelige problemet med unge utenfor arbeidslivet: De fleste av dem kommer gjerne fra ressurssvake familier og har aldri hatt noe genistempel heftende ved seg, snarere tvert imot. De aspirerer ikke til kunstnerstipend eller skuespill, men gjør mer eller mindre vellykte forsøk på å skaffe seg noe å drive med i den delen av arbeidsmarkedet hvor kompetansekravene er lave, men konkurrentene til gjengjeld mange; fra Sverige, fra Øst-Europa og fra fjernere land. Det er dette som er et stort samfunnsproblem, ikke at mer marginale grupper føler at de er eslet til noe større enn å stå i butikk.

PS. Streikenytt. Halve Norge står stille, ifølge Dagbladet; Frank Aarebrot er tatt ut i streik. Vi må nøye oss med Hans Wilhelm Steinfeldt. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Innvandring lønner seg ikke. Vi er visst ulønnsomme vi som er her også. Like greit å dø ut som styrtrik?

“Innvandring lønner seg ikke”, skriver Dagens Næringsliv, og bygger på regnestykker gjort av SSB, som også ble brukt av Brochmannutvalget. Nå er ikke SSBs utregninger alltid like lett tilgjengelig, men oversatt til menneskespråk blir det omtrent slik: Skal en innvandrer bidra positivt i det lange løp, må han yte mer enn han nyter. Målt i forholdt til offentlige finanser, betyr det at skatteinngangen må overstige uttaket av offentlige ytelser.

Og det, sier SSB, er ikke tilfellet for verken ikke-vestlige innvandrere eller folk fra nye EU-land, eller vestlige innvandrere. For det første har de fleste innvandrere lavere yrkesdeltakelse enn majoriteten når man tar hensyn til aldersfordelingen (og det er det som betyr noe i det lange løp). For det andre er vi så heldige her i landet at vi hvert får over 100 milliarder drysset over oss som gave, eller ca 20.000 på hver og en av oss. Hvis de som kommer utenfra ikke har så høy skatteevne at de kompenserer for dette, blir det mindre på hver og en av oss som er her fra før. Så kan man diskutere etikk og moral i dette, men slik er det bare.

Vel, da er vi alle ulønnsomme, skriver Kristin Clemet i sin blogg, og fortsetter: “Hvis gjennomsnittsnordmannen er “ulønnsom” for det offentlige, så må vi gjøre noe med det, fordi det ikke er bærekraftig”. Men i så fall hjelper det lite med arbeidsinnvandring når de som kommer er enda mer ulønnsomme. Og det er det SSBs regnestykker viser.

Og når Erling Holmøy, som er SSBs fremste forsker på feltet, sammenligner innvandring med pyramidespill, er det grunn til å ta spørsmålet på alvor. Og ikke røre det til som Ola Borten Moe gjør, ved å trekke inn innvandreres barn. Gjennomgående har de faktisk høyere yrkestilbøyelighet enn foreldrene i SSBs modell.

Ingen kunst å gjøre arbeidsinnvandring lønnsomt, skriver Nettavisens Gunnar Stavrum. Det er bare å satse på midlertidig arbeidsinnvandring i stedet for permanent. Tjenesteimport, kalles det, og innebærer at utenlandske firmaer tar oppdrag i Norge, og drar hjem med sine ansatte når oppdraget er fullført. Det vil være en fordel for mottakerlandet, og ikke minst for avsenderlandet, som får utviklet sitt eget næringsliv i stedet for å eksportere folk.

Sammen med permanent innvandring av høyt utdannet arbeidskraft, for eksempel ved å rekruttere gode utenlandske studenter, vil det kunne gi både kortsiktige gevinster for bedriftene og langsiktige for samfunnet. Lett å si, vanskelig å få til, men det er det vi bør sikte mot.

PS “Flere vil merke streiken” ifølge Aftenposten. Ja, for eksempel offentlig virksomhet, som sparer lønnskostnader uten å gå glipp av inntekter, og streikende som får mer i streikebidrag enn de har i lønn etter skatt. Vinn-vinn. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg

Klimameldingen ble forsinket ett års tid. Det skulle vært unødvendig, innholdet tatt i betraktning.

Det første og største grepet er satsing på kollektivtilbud i storbyene, særlig i Oslo-området. Det er helt nødvendig. Ikke først og fremst av hensyn til klimaet, men helt nødvendig for å håndtere transporten som følger befolkningsveksten, og for å redusere lokal forurensning. Og det har da også vært varslet med ujevne mellomrom, i nasjonale transportplaner og statsbudsjetter.

Juvelen i kronen er klimafondet. Det skal tilføres 25 milliarder kroner frem til 2020. Det høres jo flott ut, men betyr pengeflytting fra et fond til et annet. I praksis vil klimatiltak bli styrket med 1/2 milliard økende til 1 milliard kroner (avkastningen av 25 mrd) i 2020. I hovedsak vil pengene gå til forskning og utvikling, som naturligvis er et flott formål. Det offentlige bevilger 25,5 mrd til forskning i 2012, ifølge statsbudsjettet. Å hente inn den ene milliarden fra de 25 er barnemat for drevne byråkrater i Finansdepartementet. Slike oppgaver tar de før frokost der. Dette er historien om Forskningsfondet i lett komisk reprise. Det ble som kjent oppløst i fjor etter 12 års drift, etter at de fleste erkjente at fondsavkastningen i realiteten ble finansiert ved kutt andre steder i forskningsbevilgningen.

Og SV får sitt: Økt satsing på gang- og sykkelveier som strategisk virkemiddel for å møte trafikkveksten i storbyområdene. Med det utgangspunktet syklister i Oslo erfarer i dag, skal det ikke mye til for å kalle kalle det satsing. I praksis tok vel kronprinsesse Mette-Marit satsingen ut gjennom sitt 2 timers sykle-til-jobben-stunt fra Skaugum til Slottet i går.

Endelig slår Regjeringen fast at målene fra klimaforliket ligger fast, og at 2/3 av kuttene skal ta hjemme. Men de svarer ikke på hvordan det skal kunne la seg gjøre, ut fra hva som ellers står i meldingen. Og det skjønner ikke opposisjonen heller: Helt urealistisk, sier Høyres Nicolai Astrup, og legger for sikkerhets skyld til at det er lite å hente i Stortinget: “Ikke engang i Høyre kan vi oppheve tyngdeloven,” sier han i et anfall av beskjedenhet. Og Venstre følger opp når det gjelder å ta to tredjedel av kuttene i Norge: “Dette holder knapt halveis”, sier Trine Skei Grande.

Så da står vi igjen med en melding som stort sett repeterer forslag som er fremmet i andre sammenhenger. Eller man gjenbruker gamle ordninger som er utprøvd og forkastet. Og konkluderer med at de gamle målsettingene – som man ikke er i nærheten av å oppnå – ligger fast.

Ikke rart alle synes dette er problematisk. Alle utenom miljøets Grand Old Man, Frederic Hauge: “Full seier”, sier han til NA24. Når Fanden blir gammel, går han i kloster.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg