I helgen snublet jeg over 1968-utgaven av Aftenpostens legendariske årbok «Hvem Hva Hvor». Ole Ellefsæter vant 5-mila i Kollen på 3,15 – en drøy time etter Petter Northug. Men ikke alt går fortere i dag.

«Gamle biler blir som nye», skriver Hvem Hva Hvor 1968. Og da dreier det seg om EL-bilen. Den var vanlig i gatene til 1920-årene, men forvant deretter fra markedet. Bensinmotoren ble bedre, mens batteriteknologien stod på stedet hvil. Og da hjelper det ikke at el-motoren i seg selv er overlegen.

For 42 år siden så man håp. Men det stod stadig på batteriene. Blyakkumulatoren var tung med liten kapasitet. Nikkel/kadmium litt bedre; sink- og lithium-varianter var lovende, men uferdige.

Brenselceller var lovende, men dyrt. Solceller for puslete. Og til slutt det årboken kalte «en nokså ekstrem plan»: Bensinmotor på langtur som ladet el-motoren som overtok i byene.

Og ifølge Hvem, Hva Hvor 1968 er det viktig å lykkes: «Hvis kulloksydinnholdet (ja, de skrev faktisk kulloksyd) i luften blir større, kan balansen i luftens sammensetning forrykkes.» Det ville kunne medføre langsom nedsmelting av polar-isen og 70 meters havstigning. Scenariet illustrert av et nordenkart der stakkars Danmark var redusert til to små øyer rundt Himmelbjerget og Ejer Bavnehøj.

Men Årboken 1968 var ikke mer enn nøkternt optimistisk i sine konklusjon:

«Ingen ansvarlig industrileder tror at vi kan vente noen vesentlig salgsinnsats for el-biler før i begynnelsen av 1980-årene, – og mange ansvarlige politikere antyder at det er alt for sent.»

For ikke å ende i den totale depresjon; Dagens Næringsliv kan melde at IBM er i ferd med å utvikle solcelleteknologi som langt overgår dagens. Kan det kombineres med et batteriteknologisk gjennombrudd – etter 100 års forsøk – vil mye være gjort.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg.