Vi har ingen utmarsj fra arbeidslivet, men en innmarsj, sa statsministeren på NHOs årskonferanse. Han har rett og tar feil:

Nesten 300.000 flere i jobb på ti år, sa Stoltenberg. Det er altså en marsj inn i arbeidslivet. Men det er ikke nødvendigvis hvor mange som jobber som er det viktige, men også hvor mye de jobber, og ikke minst, hvor mange de jobber for, dvs forsørgelsesbyrden. Timeverk per innbygger kan gi en god indikasjon:

Her er det marsjer både inn og ut: Kvinner falt ut av arbeidsmarkedet fra 30-tallet og helt frem til 1965.  Etter 1965 begynte øke kvinners yrkesdeltakelse, og er nå svært høy, men mange er på deltid. Økningen har imidlertid ikke gitt seg utslag i flere arbeidstimer pr innbygger, både på grunn av flere som trygdes ut av arbeidslivet, og at snitt arbeidstid har gått ned; flere deler på arbeidet.

«Vi lever av hverandres arbeid», sier Jens Stoltenberg. Hvis det er hele sannheten vil det sett bedrøvelig ut med 25% mindre arbeidsinnsats per innbygger enn i 1950. Vi lever naturligvis av hverandres produktive og effektive arbeid. At vi har en levestandard som er 5 ganger så høy som i 1950, skyldes altså ikke mer arbeid, men produktivt og effektivt arbeid. Hjulpet av en porsjon oljet flaks.

Jo bedre råd vi får, desto mindre jobber vi. Det er ikke uventet, og uproblematisk så lenge det er bærekraftig. Men når NHO har ropt varsko, skyldes det noen sterke utviklingstrekk som vi tror kan gjøre seg gjeldende fremover:

* Det første er eldrebølgen, som vil gjøre at færre må forsørge flere.

* Det andre er at vi ikke har flere kvinner «å ta av» når det gjelder å øke sysselsettingen.

* Det tredje er at innvandrerandelen øker kraftig, og de har lavere yrkesdeltakelse enn majoriteten. Man skal ha et svært optimistisk syn på brøkregning for å hevde at innvandring øker sysselsettingsraten.

* Det fjerde er at vi har en urovekkende økning av unge på uføretrygd og arbeidsavklaringspenger (som kan være forstadiet før uføretrygd). Det peker mot at uføreandelen i befolkningen vil øke fremover.

* Det femte er drivkreftene. Et stadig mer verdiskapende, produktivt og kompetansekrevende arbeidsliv gjør at det i mindre grad blir jobber for dem som har lav utdanning og kompetanse. Høye minstelønner gjør at bedrifter og virksomheter er tilbakeholdne med å ansette folk som de ikke tror yter nok til å forsvare utgiftene.

Marsjen ut av arbeidslivet er ikke noe nytt. Den har vi hatt sålenge utvikling og teknologi har gjort det mulig å skape stadig mer med stadig mindre innsats av arbeidskraft. Men de utviklingstrekkene og -trendene vi ser nå, er så sterke at det er all grunn til å peke på at dersom vi ikke gjør noe, risikerer vi å havne i velferdsfellen.

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff.

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg