SVs røtter er opprør og kamp mot sentralstyring og pampevelde. Nå settes partiets sjel på prøve.

Lysbakkens viderverdigheter har endt opp i en kamp om SVs sjel. SV er et ektefødt barn av SF – Sosialistisk Folkeparti – som ble stiftet i 1961 av utbrytere fra Ap. Bakgrunnen var først og fremst NATO-motstand, men også et ungdommelig opprør mot pampeveldet i Arbeiderpartiet, særlig den mektige og autoritære partisekretæren Håkon Lie. SF var for flat struktur, allmøtedemokrati, maktrotasjon og lilla sjal.

Så gikk tiden. SF ble til SV etter EU-avstemningen i 1972, og langsomt begynte revolusjonen å spise sine barn. Opprørene fikk selv smake maktens frukter. Og som George Orwell beskrev i Kamerat Napoleon; grisene ledet an i dyrenes vellykte opprør mot menneskene, men etter hvert ble det ikke mulig for de andre dyrene å se forskjell på griser og mennesker.

Makan til lederdyrkelse vi har sett i SV i det siste må vi helt til Nord-Korea for å finne. Det begynte med Stein Ørnhøi, som var med i SF fra starten, der han også har vært formann. Han klarte å lire av seg følgende i fjor høst: “… når et så lite parti har mottatt en gave som Audun Lysbakken, så driver man ikke og stiller motkandidater opp mot ham.”

Kristin Halvorsen fulgte opp ved å erklære at Lysbakken hadde kommet styrket ut av prosessen som førte til hans avgang som statsråd, at hun var imponert over hvordan han hadde taklet situasjonen, og at han følgelig var selskreven som ny SV-leder.

Og Erik Solheim toppet det hele i Klassekampen 7.03 (de store H-ene har jeg lagt til av estetiske grunner; resten står miljøvernministeren for):

“Kristin Halvorsen og jeg har én misjon: Å hjelpe Audun så godt vi kan. Ingen av oss kommer til å stille oss i veien for Ham, vi skal bøye oss for det Han mener er riktig. Vi vil selvfølgelig gi råd når Han ønsker det, men vi kommer uten videre til å akseptere Hans beslutninger også når vi selv måtte mene noe annet.”

Amen.

Men dette ble nok for mye av det gode for enkelte partikamerater. Den gamle antiautoritære SF-ånden er ikke helt død. Først ute var noen modige maur i fylkene, som slett ikke mente det var så opplagt at en som hadde småfusket, kommet med halvsannheter og rotet så mye skulle bli ny partileder. Så kom også de tidligere lederkandiatene Solhjell og Holmås på banen: “Det er forståelig at folk nå argumenterer mot at Lysbakken bør bli ny leder. Jeg oppfordrer folk til å diskutere saken”, sier Solhjell til VG. Det er nok en tilfeldighet, men likevel interessant, at han også har støttet forslag om at SV skal tilbake til partinavnet Sosialistisk Folkeparti.

Det er altså et gryende partiopprør i gang. Kanskje klarer ledelsen å kvele det, kanskje ender det med at Lysbakken trekker seg, en annen løsning blir valgt og SVs leder blir sittende i Regjeringens politbyrå.

Den som i så fall egentlig går av med seieren, blir statsminister Jens Stoltenberg.

PS. Gratulerer med dagen: Selv stod jeg opp 5 minutter før for å måke snø idag, slik at fruen slapp. DS

NA24 samler de beste kommentatorene. Her er din daglige dose kommentarstoff

Har du meninger om denne saken? Interessert i hva andre mener? Følg debatten på NHOs blogg. Her kan du abonnere på nye innlegg